mHealth i den tredje verden?

Mange av verdens fattige land har store hindringer i sine helsesystemer, og i muligheten til å tilby helsestell for helheten av landets innbyggere. For det først mangler disse landene menneskelige resurser, så vel som fysiske og økonomiske resurser. Samtidig, eller som en følge av det første, så vel som andre faktorer, som infrastruktur og dannelsesnivå i befolkningen som helhet, har man i disse landene store byrder fra sykdommer og illebefinnende som kunne vært forhindret med et anstendig helsestell. Stor fattigdom, i kombinasjon med stor befolkningsvekst, fører til en stadig skjerping av problemene. Fraværet av effektive statlige overbygninger, så vel som fraværet av staters handleevne, legge til en ytterligere utfordring med hensyn til dette.

Om man følger statistikken fra WHO, ser man hvor i verden flest liv går tapt på grunn av tilstanden. Helheten av Afrika Syd for Sahara, har i brede lag de største problemene. Utenfor dette området er det kun de tre stater som ble ødelagt av USA, Irak, Kambodsja og Afghanistan, som utviser samme nivå av problematikk. Om man sammenlikner med Vest-Europa, eller Kina, så ser man at de verst utsatte landene har en helsetilstand hos befolkningen i gjennomsnitt, som tilsvarer fem til ti ganger så mye sykdom og lidelse, regnet i hvor mange år av liv som går tapt.

Hvem nyter i første omgang godt av mHealth?

Om vi skal se på erfaringer fra India, et land som fortsatt befinner seg i en spagat mellom primitiv overtro, og moderne helsestell, finner vi det følgende. De som i første omgang tjener på et tilbud av online-helsestell via mobilen, er de urbane fattige. Dem finnes det nok av i India. De som derimot utesluttes, er fattige på landsbygda. Her er folk fattigst når det kommer til mer avanserte finansielle goder. Ofte finnes det ikke strøm, mens mobildekningen er mangelfull. Samme tendens finner vi også i den beste parten for sammenlikning, i Kina, men der i minsket grad. Mens fornuftige kinesere i løpet av de siste tyve årene har tatt spranget inn i moderniteten, finner vi at de fattige på landsbygda ofte har tilgang på grunnlegende moderne goder, som strøm, og et noe beskåret Internett.

mHealt fra middelklassen og opp

Selv om mobilteknologi er generelt tilgjengelig i hele verden, ser man at mHealt i realiteten er et middelklassefenomen, som uteslutter de fattigste. Dertil integreres mHealt og e-helse generelt best i land hvor det allerede finnes et godt utbygd helsesystem, og der hvor innbyggerne har et middelmål av dannelse, som gjør dem i stand til å trekke vitenskaplig funderte slutninger om den egne helsetilstanden, nok til faktisk å oppsøke moderne medisinsk behandling. Den som lever et skånet liv i Vesten vil mest sannsynlig bli overrasket over hva feltarbeider møter i det rurale Afrika, eller hos de fattigste i India. Ingen mobiltelefon med et smart program, eller forbindelse til en lege vil hjelpe, hos en befolkning som ikke har mottatt skolegang, og som fortsatt lever i en virkelighet, hvor kjennskap til virus eller bakterier, så vel som hygiene, erstattes av religiøsitet, åndedyrkelse og uviten og overtro.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *